Vår mann i Armenia – i Norge igjen!Jeg har vært tilbake i Norge i 4 måneder nå. Jeg bodde i Armenia i 8.
Jeg skal prøve å skrive litt om hvordan det er å være tilbake. Det er vanskelig å velge mellom alle erfaringene, men her kommer en.
Tekst: Petter Hanseid
Vår mann i Armenia; i Norge igjen!
|
Hva er det jeg savner, og hva er det jeg setter pris på?
Ofte stiller folk spørsmålet "Var det fint?" eller "Er du fornøyd?" Og like ofte omformulerer jeg spørsmålene deres til mitt eget; hva er det jeg savner, og hva setter jeg pris på? Jeg tror kanskje det er nettopp dette jeg har mest med meg hjem fra Armenia; perspektivet. Ikke tanken om å sammenligne alt hjemme slik jeg ofte gjør når jeg er på korte ferieturer. "Hjemme" for meg var Tigran Metz 12, leilighet 20, Vanadzor, Armenia, i 8 måneder. "Hjemme" kan jeg ikke måle i om det var sånn eller sånn eller slik eller slik. Hjemme er hele spekteret, hjemme er alt. For meg var oppholdet i Armenia tungt, kjedelig, skummelt, vanskelig og utfordrende. Men det var også moro, gøy, spennende og givende. Det svaret jeg oftest gir når folk begynner å spørre om mitt opphold i Armenia er nettopp dette – Det hele har vært en erfaring, som jeg er glad jeg har med meg.
Min beste venn
For å forsøke være litt mer konkret, hva har jeg egentlig med meg hjem igjen? Jeg tror det jeg lærte mest om ved meg selv, er mitt behov for kommunikasjon – for å bli sett og hørt, og se og høre. Jeg er vel slik en data-generasjons-ungdom som har vokst opp med internett og mobil, og dermed også er avhengig av det. Og takk og lov for både Facebook og MSN (internett-chatting)! Hvordan skulle jeg ellers klart å holde meg oppdatert på all sladderen i vennegjengen? Jo da, det var mange rundt meg i Armenia jeg kunne prate med, men det tar tid å bygge tillitt, og det tar ekstra mye tid å bygge tillitt når man har språkproblemer, og det tar enda mer tid når man kommer fra forskjellige kulturer. Kulturforskjellen blir jo ofte et samtaleemne, og den er like lett å snakke om som de dagligdagse ting vi alle bruker å snakke om. Men jeg merket at å virkelig føle seg forstått, tar mye lenger tid når man kommer fra to forskjellige verdener. Jeg tror jeg aldri riktig kan forstå hvordan det er å leve med en avlyttet telefon, eller følelsen av at nabolandet er imot deg og dine, eller for den saks skyld; mangel på penger. Likeså følte jeg aldri riktig at de fullt ut forsto meg og mitt. Alt fra enkle ting som at det finnes land i verden der man kjører noenlunde fornuftig i trafikken, til at jeg som 24-åring skulle ha en reel innflytelse i menigheten. Det å gå og høre på og oppfatte, men aldri riktig forstå er vanskelig. Det å fortelle og se at de hører deg, men føle at de aldri riktig forstår deg – det er tungt. Mitt behov for å kommunisere, for å høre og bli sett, for å bli forstått; det er kanskje den erfaringen jeg aller mest har lyst til å trekke frem som den jeg har med meg i bagasjen hjem til Norge igjen. Det er vel ikke uten grunn at min beste venn i Armenia var Roger, en kinesisk gutt som har vokst opp i San Francisco, USA. Underlig hvordan 11 timer vestover med fly kan være så uendelig mye nærmere enn 4 timer østover.
|
|
|
|
|
|